søndag 25. september 2011

Ingrid 1 år

Tiden går kjempefort. På fredag 23.september fylte Ingrid 1 år.
Da vi kom i barnehagen sang de snille tantene bursdagssangen for henne, og hun fikk bursdagskrone. Stor fin krone med katt på. Rosa og med klistremerker.
Ingrid var livredd krona, og begynte å hylskrike da hun fikk den på, og skrek så mye at de ikke fikk til å ta noe bilde av henne. De prøvde en gang til, men hun var overhodet ikke interessert i å ha krona på.
Da hun kom hjem tenkte jeg at det kunne da ikke være så ille å ha krona på, så jeg satte den på henne å hentet fotoapparatet.













Livredd.

Dagen ble videre feiret med familieselskap med mormor, tante Marit, tante Linda og Øystein. Senere kom også Laila.













Kjempestas å få masse gaver, men pakkebåndet var mest stas. Utrolig hvor gøy og interessant litt bånd og tråd kan være. Det beste i livet er nesten gratis.













Inspiserer gavene sammens med tante og Øystein. Øystein var kjempeflink gaveåpner når pakkebåndet ble for interessant.













Å feire ettårsdag er svært innbringende. Fikk blant annet redningsvest, vintersko, lakksko, vinterbukse, leketog, ulldrakt, puslespill, bøker og toget Thomas Dvd. Marihøne koffer, cd-spiller og cd-plater. Også litt penger da. Akkurat som på julaften.

På lørdag var det duket for barnebursdag. Artig. Veldig stas med alle pakkene, men aller best var ungene som kom på besøk. Også nå stilte Øystein opp som kjempeflink gaveåpner. Måtte hjelpe til så vi fikk sett hva som var i pakkene før det to timer lange selskapet var over. Skulle vi tatt det i Ingrids tempo, hadde vi enda holdt på.

Ingrid fikk fine bodyer, og puslespill. Drømmehagen dvd, og bøker. Ei lita dukke og et sopphus dukkehus. Kjempegøy.

Det var 6 barn, og tilhørende voksne i selskapet, og ingen av ungende begynte å gråte, men du verden for et støynivå. Var helt ør i hodet, men det må man vel bare tåle.

Nå har jenten blitt ett år, og nå er det bare ett år til hun blir to. Tiden går jo så fort, så det kan jo hende at det er allerede i neste måned.



søndag 11. september 2011

Tiden har gått kjempefort og Ingrid er snart 1.år. Hun har allerede tatt sine første skritt. Satt å lekte med henne inne på rommet her forleden. Plutselig så reiser hun seg opp, og når jeg rekker hendene til henne så begynner hun å gå mot meg.
Jeg ble ivrig, og hun ble ivrig, og vi begge begynte å le. Det var kjempegøy.

Noe av det som er mest gøy for tider, er at hun er i gangen, og finner et par sko som hun trer på hendene og krabber rundt med. Vet ikke hvor hun har det fra. Det er i allefall ikke noe hun har sett hjemme. Må være noe hun har lært i barnehagen.
Men hun synes det er kjempegøy å gå rundt å se ut som et tusenben, så da får hun lov til det.


























Det er blitt høst

Høsten er her. Sommeren er over. Synes ikke at det er lenge siden vi gikk å ventet på at våren skulle komme, og den siste sneen skulle smelte, og nå er den her snart igjen.
Men jeg fortviler ikke. Jeg liker høsten. Det er så mange fine farger.



























I fjor var vi ute å plukket ansindig store mengder med rips og andre bær som vi satt vin og portvin av. Når vi først hadde satt en dunk, så kunne vi like gjerne sette både to og tre.
Ble enormt med vin. Arve sa at vinen, iallefall portvinen ble best om vi lot den ligge et år før vi begynte å drikke av den, og det har vi gjort.
Portvinen ble supergod. Den ble så god at det gikk hele 8 flasker på en fest vi hadde, og alle ble kanon.

Siden vi enda har et ganske så stort lager igjenn, har vi stått over årets produksjon, og lar ripsen henge igjenn til fuglenes store glede.













I helgen har vi vært i misvær hos bestefaren min å hentet flere lass med ved. Ved må man ha. Mye ved. Har fyllt opp vedboden i kjelleren fra gulv til tak, og nå gjennstår det bare å få lagret litt oppå verandaen.

























Sprocket Hund ble også kjempeglad for å se oss. Sprocket blir 9 år den 19 september. Han holder seg definitivt bra. Hvis man ser bort fra litt grå hår på snuten, så ser han ikke en dag eldre ut, enn han gjorde den dagen for 5 år siden da jeg skulle til Holland, og bestefaren min skulle passe han. Han har hatt ham siden, med unntak av et par dager han har vært i byen for et aldri så lite besøk hos veterinæren.
Sprocket liker ikke å være hos veterinæren. Han har legeskrekk. Han begynner å skjelve, og når jeg løfter han opp på undersøkelsesbenken, så er han så redd at han begynner å flasse. Sist hadde jeg på meg en svart jakke, og hele jakken var hvit av flass.
Men han er en god hund. Verdens snilleste, og har det godt på landet hos bestefaren min. De to er blitt kompiser, og jeg får meg ikke til å ta han med hjem.