tirsdag 8. juni 2010

Fantastiske Husøy

Den gode guds øy

Husøya er hovedøya i Husøyvær i Hamarøy kommune, Nordland. Ca 3 timers kjøring med bil fra Bodø.
For å komme seg til Husøy er man avhengig av båt. Det aller enkleste er å kjøre til Finnøykaia og ta båt derfra. Overfarten fra Finnøykaia til man går i land på Husøy tar ca 15 min, alt etter hvor rask båt man har. Det finnes i dag kun et fastboende par på øya.

På grunn av at det er så utrolig langgrundt ved fjære sjø, så er det første man møter, synet av denne helt vanvittig lange kaia. Utrolig spessiell og sjarmerende.

Min tipptippoldefar Nils Ravaldsen kom som kirkebygger fra Sømna til Husøy rundt om år 1850. Nils Ravaldsen var en holden mann, og kjøpte opp store eiendommer på Husøy, samt på omkringliggende holmer og skjær. Han drev handel i Lofoten, hvor han kjøpte og solgte fisk. På grunn av sin velstand bygde han først en gård til seg selv, og siden en drengstue og en del andre småhus til hans arbeidere. De fleste av dem er revet for lengst.

Det aller første huset bygde han på denne eiendommen. Huset står den dag i dag, og er et idyllisk gammelt Nordlandlån med en fantastisk utsikt over havet og Hamarøyskaftet.
På naboeiendommen stortsett vegg i vegg, bare atskilt av en liten hage og et gjerde, bygde han en drengstue. Senere kalt "Nygaarden", og det er dette huset min far nå har overtatt etter en gammel onkel.
Også dette er et gammelt Nordlandslån. Et stort et. Da min far overtok huset var det svært forfallent etter å ha vært ubebodd i 8 år, og missligholt på det sterkeste med unntak av en del Reodor Felgen-løsninger på enkelte ting.

Da vi begynte å restaurere huset våren/sommeren 2009 så det slik ut. Hus fra 1800-tallet ble stort sett malt med tranmaling. Er det først malt med tranmaling en gang, må man nesten bare fortsette med denne type maling, for noe annet vil ikke sette seg fast, med mindre man bytter bordkledning. Da dette ikke var aktuelt, siden borkledningen ikke var ødelagt, måtte vi skaffe til veie tranmaling, noe som min far fikk tak i på fiskeværsmuseumet på Å i Lofoten.

Hele huset måtte skrapes og vaskes før vi kunne starte å male. Etter en uke med iherdig jobbing, begynte det å vise resultater.
Det ble et helt annet hus. Fantastisk flott. I allefall på avstand.

Huset skal få et til strøk med maling, men selv nå ett år etter, er tranmalingen enda ikke helt tørket.
Huset inneholdt i utgangspunktet 6 soverom, hvor av to av dem kun var delt med en lettvegg midt i et vindu slik at hvert av rommene bare hadde et halvt vindu hver. Det var i tillegg montert en vedovn på flere av soverommene. Ikke så rart egentlig med tanke på at huset ikke finnes isolert med annet enn vanlig grønn mose.

I dag inneholder huset ikke mindre enn 5 soverom, en loftsgang, gang, 2 stuer, bad og et bisslag i tillegg til en kjeller. Ser ikke så store ut i utgangspunktet slike gamle nordlandshus, men de rommer utrolig mye. På baksiden av huset er hovedinngangen med oppmurt trapp og flott port.

Med til gården finnes det en gammel sjå, og en gammel fjøs. Her er det utført minimalt med restaurering. Ikke annet en å sikre at ikke sjåen skal rase i staver. Dette er ikke noe som har første prioritet, men det vil bli tatt hånd om. Siden.


Utsikten er upåklagelig, og når været viser seg fra sin beste side, finnes det ingen plass i verden hvor det er så vakkert som på Husøy.
Blank stillt hav, hvor fjellene speiler seg i havoverflata, og det flotte Hamarøyskaftet i bakgrunnen. Husøy er omkranset av en del havstraumer, hvor av Husøystraumen ligger nærmest. Like utenfor ligger Nesstraumen som er en av Nord-Europas sterkeste havstraumer, og her skal man ikke gå med småbåt med mindre man er godt kjent og vet hvor man skal gå.
Heldigvis så er min far oppvokst ved Nesstraumen, og vet nøyaktig hvor man kan gå, så det gir oss store fordeler når vi vil ha fisk på bordet. Det finnes i alt sju havstraumer rundt og omkring Husøy.

Det er vel kanskje fuglelivet rundt Husøyvær som først og fremst markerer seg. Det yrer av sjøfugl som måke og tjeld samt høyrøstede fiskehegre, men også havørna og et jorduglepar ses til å trives på øya.
Der finnes også rødrev og elg.

Hovedveien på øya består av kritthvit kalksand. Idyllisk og flott å se på, men ikke fullt så deilig å gå barbeint på.





På varme dager kan det være deilig med et avkjølende bad i det klare, rene vannet.
Enten ved at man hopper fra kaia, eller piner seg ut langsomt men sikker fra stranda, ut i det kjølige langgrunne vannet.


Husøyfolket levde et langt og dydig liv, muliggens skyltes dette sterk fysisk aktivitet og frisk luft.

5 kommentarer:

  1. Niels Ravaldsen kom til Husøy i 1840.Det etter et et familiært arveoppgjør hvor hans mor giftet seg med en mye yngre mann som Niels og broren Andreas ikke godtok. De tok det de kunne av det som gården rommet. De dro fra Sømna i noen åttringer og seilte nordover. Med hadde de buskap av ditto valører, møbler og alt disse båtene kunne romme. Han hadde også med seg sin første kone sammen med broren. Resten av søskenflokken ble naturlig i gjen i Sømna på gården Øverdale. Mye av historien finner man igjen i Sømna-boken som omtaler den strabasiøse turen langs norskekysten. Selv om dyr var med, så måtte de ha både mat til seg og dyra og vann. Derfor var de innom på flere steder på veien og spurte nok flere ganger om det noen steder var eiendommer til salgs. Først når de nådde Seigen innom Grøtøya fikk de vite om at det på Husøy som den gangen tilhørte Steigen kommune, at der var det en gård til salgs. Det er denne gården som fremdeles er bebodd. Drenghuset ble bygg nr to. Senere ble det vel små enheter bygget, men disse er borte. På Husøy bodde det også på den tiden en familie som heter Maas, som utvandret til Amerika og kom aldri tilbake. det fantes også en familie som het Jespersen som man kan anta stammet fra Danmark etter navnet å dømme. I ettertid så fikk ett av Niels sine egne barnebarn en parsell som dennes ene bror overtok i 1925, da en av hans barnebarn måtte overta Nygarden. Flere av bygningene på Husøy er under stadig renovering, men for noen går dette tregt, da de fleste kun har sommer-månedene i sine ferier å bruke til dette. Men for noen går det fremover og fremover, men andre sliter litt.. Ett av de usene som nevnes her står i dag på den andre siden av veien lengst nede ned mot sjøen og kaien som også kom opp flere år senere. Men før denne kaien så dagens lys så stod det en kai like ved det nederste naustet og hadde nsten likelang landgang som den som står der i dag. Det er kun en bitte liten tresnabb i leira igjen av den kaien, der som det i dag ligger fortøyningskabel i forbindelse med den nye flytebryggen som velforeningen på Husøy startet for få år siden, som de fleste oppsittere som eier eiendom der i dag stod bak. Dette letter betraktelig adkomsten for de som har tilhold der når de finner ut at de skal være der ute. Noen velger å være der i julehelgen noe som må være helt spesielt....

    SvarSlett
  2. Den familien som het Maas (Jakob Maas) var halvbror til Leonard Westerlund og denne gården ligger på innsiden av øya, inne i et åpent skogholt i dag, men manken er enda dyrkbar/beitebar..Gården som Niels kjøpte ble delt mellom to av hans barn,Marelius og Julianne, derfor gjerdet som ligger helt inntil uthuset som din far nå eier,og nedover marken, ned til Sjøvold som jeg er eier av.Jeg har viterlig lov til å si at det er trist at mye nå ser ut til å vandre heden av det gamle som burde vert tatt mer vare på. Det gjør nesten vod\ndt i sjelen å se at mye nå ser ut til å gå tapt.

    SvarSlett
  3. Det å lete etter og å lete etter levesett fra gammel tid kan være nyttig. Man kan lære mye av hvordan man levde og virket i sine liv og hva man levde av. Dette kan være lærdom man en dag kan finne ffem til for å "ta opp igjen" om tider skulle si at det kunne være nyttig. Nettopp derfor ser jeg en nytteverdi av at man burde ta vare på gamle ting som våre forferde brukte i sitt daglige virke , for dette kan være nyttige gjenstander man kan bruke i gitte situasjoner man kan komme borti.. Tror nok at det er bedre enn å sitte i et bibliotek eller et museum for å lete etter det man kan finne på stedet man er på...om man MÅ?? Ser at det kan være greit å ha litt kjennskap til de redskaper man i gitt situasjon kan få bruk for og hvordan disse virker, selv om man i dag finner mer lettvinte løsninger?? Jeg må innømme at jeg syns at det er trist at mye av tidenes redskaper kan forsvinne fra øya der de ble brukt...hele øya er jo nesten et levende museum om man bare tenker etter..Fisk og poteter har berget maten før også, og det kan skje igjen, derfor kunnskap er en viktig del av en overlevelsesevne. De som ikke ser eller lærer dette kan dette gå svært galt avsted med..

    SvarSlett
  4. Det man i 2020 ser på Husøy er at der noen ganger oppholdet seg mennesker som har helt andre agendaer enn som virker normale. Det er også trist å legge merke til at man ikke har innsett at en gammel mann da han bodde på Nygaarden ikke var noen rik mann, men tvert imot en med lav trygdog av den grunn ikke harre utkomme bok til å ta det vedlikeholdet av ditto byggninger inklusive hovedhus som mange nå i denne slekten bebreidet ham for og mener å ha sett syner av konturene av denne gamle mannen og gitt kare uttrykk for det.Det som også er merkelig er at din fars onkel ikke hadde delt boet etter sine foreldre og det dannet et grunnlag for noen familiære feider man kunne løst på helt andre premisser om vett og forstand hadde fått råde grunnen. Men noen har tilsynelatende mistet alt man har av denne delen i sin lille hjerne.Noen ønsker seg mer enn man har tilgang til og skal også tilrettelegge for ulumskheter av andres eiendom!

    SvarSlett
  5. Enda tristere er det å observere at noen snakker om gamle papirer, brev man har funnet, og slike ting ser ut for å havne på bålet i fjæra i stedet for å kunne blitt fortalt om de livsvilkår man hadde da disse dokumentene ble til, men som tilintetgjøres av uviss grunn.En livshistorie som forteller om hvem som når var på sykehus hvor noen fikk sine operasjoner av ditto art, og hva de hette, og hvor man ikke skjønner hvem dette var...blant annet en som het Karen.. Dette var jo i den tiden at tuberkolosen herjet og mange ble operert for denne. Denne Karen det er blitt henvist til var min mor. Hun ble født i det huset som din far nå bruker.Det er vitterlig trist å se at fortidshistorien blir borte på den måten i ren vandalisme. Historie-vandalisme slik jeg ser det!

    SvarSlett